Gå til hovedinnhold

Kvalhornet i tåke

Tur 01.07.2010:
Årets første topptur gikk altså til Kvalhornet. Vi var egentlig ment å ta en tur opp på Heggmotinden, men fant det best å ta den turen på en ettermiddag eller i en helg isteden.

Terrenget var stedvis vått og gjørmete på den første, og tyngste oppstigningen. Fottøyet for anledningen, var joggesko, så vi var våte på føttene i alle de 7-timene turen varte.

Når vi nærmet oss 600 moh og Nattmålstuva, møtte vi en mann som hadde vært oppe og snudd. Han sa det var mye tåke på Kvalhornet, men vi valgte å fortsette for å se hvor ille det var, og i håp om at tåken skulle lette litt.

Da vi var kommet oss et stykke opp, møtte vi først snø også etter kort tid også tåke. Vi måtte flere ganger vurdere om vi skulle ta sjansen på å fortsette. Sikten var bare noen få meter.

Johanne og Sandra syntes turen var lang og at toppen lot vente på seg. Jeg hadde tatt turen i fjor også, så jeg visste det tok litt tid å komme seg opp.

Med bare noen få meters sikt, hadde vi heller ingen anelse om hvor vi ville treffe toppen. Vi fortsatte likevel, for vi kunne jo når som helst snu og gå tilbake. Vi gikk over snø, bare der vi kunne skimte neste øy med stein.

Plutselig kunne vi skimte noe stort og mørkt et stykke frem i tåka. Det så ut som det var langt dit og at det var veldig stort, som en borg. I realiteten var det ganske nært oss, og det viste seg å være varden. Vi hadde gått oss rett på toppen, den var plutselig bare der rett foran oss i tåka!


Turen ned ble spennende. På steder hvor vi ikke var sikre på hva som var i enden av snøhavet, gikk vi ikke. Noen steder kastet vi stein i snøen for å se om det var trygt og gå. 

 Vi hørte vann som rant under snøen, men visste ikke sikkert hvor vannet rant, om det var rett under snøen eller under stein. Noen steder måtte vi ta omveier for å kunne gå trygt.

Det var en stor lettelse når vi endelig kom ut av tåka og fikk sikten tilbake, og så hvor det var trygt å gå. Med sikten økte tempoet på gangen og det kom selvsagt påsnikende smerter i bena.













På oppturen var jeg konge og gikk stadig fra ungdommen, med på nedturen raste de fort fra meg og mine smertefulle knær.

Johanne var som en fjellgeit og forsvant nedover bakkene i kjappe sprang. Sandra slet litt med bena og lå stadig lengre bak fjellgeita. 

Og helt bakerst kom jeg, gamla med knuste knær (vel, det kjentes i hvertfall sånn ut). Hvert skritt ned det bratteste partiet, var et sant mareritt. Gjett om det var godt å komme seg hjem!

(Skrittlleren viste 20.193 skritt og 10,09 km)


Kvalhornet, grensefjell Bodø-Fauske, 962 moh

For utsikt i klarvær, se bilder fra fjorårets tur til Kvalhornet

(Turen anbefales, men ikke i tåke)


Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Skautuva, topptur

Tur 12-13.07.2009: Jeg hadde lest om en kar i Avisa Nordland , som hadde personlig rekord på 42 min fra ridesenteret på Soløyvannet og opp til Skautuva. Tenkte derfor at dette ville være en passelig liten kveldstur for meg og min eldste datter, som vi skulle gjøre unna på rundt 3 timer. Vi startet turen fra parkeringsplassen på Heia ved ridesenteret. Jeg tok sekken med mat, drikke og diverse annet utstyr, satt på meg skrittelleren og vi la i vei med godt mot, Johanne og jeg. I grunnen varte det ikke så veldig lenge før Johanne begynte å bli skeptisk, for det var ingen fjelltopper i sikte. "Dette kommer til å ta laaang tid mamma" sa hun "vi kan jo ikke se noe fjell en gang!" Hun mente vi ikke ville være hjemme før i 4-tiden på natta. Jeg telte på fingrene og fant ut vi skulle være hjemme før halv 2. Vel, vi trasket oppover. Veien ble stadig brattere og det begynte å bli tungt å gå. Jeg må inrømme det var en ørliten nedtur å komme frem til skiltet hvor det sto

Tur til Finnkonnakken

Tur 04.07.2009: Vi hadde vært på Intersport i Glasshuset og hentet Fjelltoppsamleren for 2009. Etter å ha lest om turen i boka "På tur i Bodø", ble det bestemt at første topptur skulle gå til Finnkonnakken. Dette er den laveste toppen (518 moh) i Fjelltoppsamleren. På nettet fant jeg informasjon om en arrangert tur dit for barn i alderen 8-13 år. Tenkte derfor at dette skulle bli en enkel tur, så jeg tok med min yngste datter Marthe på 9 år, min mor og hennes turvenninne Bodil. Vi startet turen fra p-plassen mellom Nordlivatnet og Svartvatn. Over vannet gikk vi på broer som besto av store flate steiner liggende på jernbaneskinner. Det var fin og godt vedlikeholdt sti langs Nordlivatnet og opp til Stordalen gård. Fra gården gikk det ganske bratt sti opp gjennom skogen. Det var mange trær å holde seg fast i så selv om det var litt tungt var det ganske uproblematisk å komme seg opp. Det var også veldig greit at det ikke eksisterte maur i terrenget der. På myra etter stignin

Finnkonnakken, alene

Tur 7. juli 2010: Jeg var rastløs og ville ut på tur, ikke i marka, men på topptur for å få utsikt og klipp i kortet. Var ingen som kunne bli med denne gangen, så jeg bestemte meg for å gå alene. Min aller første topptur uten turfølge. Været var nydelig, så det var bare å kommme seg avgårde. Jeg valgt å gå samme rute som tidligere. Fulgte stien fra parkeringsplassen mellom Svartvatnet og Nordlivatnet, fortsatte videre langs Nordlivatnet og frem til Stordalen gård ved Huslivatnet. Stien går mellom bygningene på gården, og etter kort tid kommer det bratteste partiet i den nederste delen av skogen. Ved Dyrlivatnet er den verste stigningen unnagjort. Her ligger det en liten hytte, stien deler seg og en kan fortsette rundt vannet, eller gå videre opp og langs ryggen over Dyrlia og Stordalsfjellet. Sistnevnte er den ruten jeg går. Når en er oppe på ryggen blir Finnkonnakken synlig, og hvis en snur seg er det fri sikt mot Steigtinden. Jeg måtte stoppe opp noen ganger på tu