Kvalhornet i tåke

Tur 01.07.2010:

Årets første topptur gikk altså til Kvalhornet. Vi var egentlig ment å ta en tur opp på Heggmotinden, men fant det best å ta den turen på en ettermiddag eller i en helg isteden.

Terrenget var stedvis vått og gjørmete på den første, og tyngste oppstigningen. Fottøyet for anledningen, var joggesko, så vi var våte på føttene i alle de 7-timene turen varte.

Når vi nærmet oss 600 moh og Nattmålstuva, møtte vi en mann som hadde vært oppe og snudd. Han sa det var mye tåke på Kvalhornet, men vi valgte å fortsette for å se hvor ille det var, og i håp om at tåken skulle lette litt.

Da vi var kommet oss et stykke opp, møtte vi først snø også etter kort tid også tåke. Vi måtte flere ganger vurdere om vi skulle ta sjansen på å fortsette. Sikten var bare noen få meter.

Johanne og Sandra syntes turen var lang og at toppen lot vente på seg. Jeg hadde tatt turen i fjor også, så jeg visste det tok litt tid å komme seg opp.

Med bare noen få meters sikt, hadde vi heller ingen anelse om hvor vi ville treffe toppen. Vi fortsatte likevel, for vi kunne jo når som helst snu og gå tilbake. Vi gikk over snø, bare der vi kunne skimte neste øy med stein.

Plutselig kunne vi skimte noe stort og mørkt et stykke frem i tåka. Det så ut som det var langt dit og at det var veldig stort, som en borg. I realiteten var det ganske nært oss, og det viste seg å være varden. Vi hadde gått oss rett på toppen, den var plutselig bare der rett foran oss i tåka!

Turen ned ble spennende. På steder hvor vi ikke var sikre på hva som var i enden av snøhavet, gikk vi ikke. Noen steder kastet vi stein i snøen for å se om det var trygt og gå. 

 Vi hørte vann som rant under snøen, men visste ikke sikkert hvor vannet rant, om det var rett under snøen eller under stein. Noen steder måtte vi ta omveier for å kunne gå trygt.

Det var en stor lettelse når vi endelig kom ut av tåka og fikk sikten tilbake, og så hvor det var trygt å gå. Med sikten økte tempoet på gangen og det kom selvsagt påsnikende smerter i bena.

På oppturen var jeg konge og gikk stadig fra ungdommen, med på nedturen raste de fort fra meg og mine smertefulle knær.

Johanne var som en fjellgeit og forsvant nedover bakkene i kjappe sprang. Sandra slet litt med bena og lå stadig lengre bak fjellgeita. 

Og helt bakerst kom jeg, gamla med knuste knær (vel, det kjentes i hvertfall sånn ut). Hvert skritt ned det bratteste partiet, var et sant mareritt. Gjett om det var godt å komme seg hjem!

(Skrittlleren viste 20.193 skritt og 10,09 km)

Kvalhornet, grensefjell Bodø-Fauske, 962 moh

For utsikt i klarvær, se bilder fra fjorårets tur til Kvalhornet

(Turen anbefales, men ikke i tåke)