Tur 7. juli 2010:
Jeg var rastløs og ville ut på tur, ikke i marka, men på topptur for å få utsikt og klipp i kortet. Var ingen som kunne bli med denne gangen, så jeg bestemte meg for å gå alene. Min aller første topptur uten turfølge. Været var nydelig, så det var bare å kommme seg avgårde.
Jeg valgt å gå samme rute som tidligere. Fulgte stien fra parkeringsplassen mellom Svartvatnet og Nordlivatnet, fortsatte videre langs Nordlivatnet og frem til Stordalen gård ved Huslivatnet.
Stien går mellom bygningene på gården, og etter kort tid kommer det bratteste partiet i den nederste delen av skogen.
Ved Dyrlivatnet er den verste stigningen unnagjort. Her ligger det en liten hytte, stien deler seg og en kan fortsette rundt vannet, eller gå videre opp og langs ryggen over Dyrlia og Stordalsfjellet. Sistnevnte er den ruten jeg går.
Når en er oppe på ryggen blir Finnkonnakken synlig, og hvis en snur seg er det fri sikt mot Steigtinden.
Jeg måtte stoppe opp noen ganger på turen, for å ta medisin og fylle på med væske (vann). Før siste oppstigning, satt jeg meg ned noen minutter og knaska i meg et eple.
Jeg var da allerede forbigått av noen andre turfolk, og kunne se at det var flere som nærmet seg.
Siste innspurt var tung for pusten, men det gikk fort over når jeg var helt oppe.
Jeg skrev meg opp i boka og klippet i kortet, så gikk jeg på bildevandring i terrenget på andre siden av varden, og knipset bilder i alle himmelretninger.
Alle de andre som kom opp før meg, og som kom etterpå, tilhørte samme følge. Jeg tok noen gruppebilder for dem, og en av damene tok et av meg med mitt kamera.
(Skrittelleren viste 15.713 skritt og 7,85 km)
Jeg var rastløs og ville ut på tur, ikke i marka, men på topptur for å få utsikt og klipp i kortet. Var ingen som kunne bli med denne gangen, så jeg bestemte meg for å gå alene. Min aller første topptur uten turfølge. Været var nydelig, så det var bare å kommme seg avgårde.
Jeg valgt å gå samme rute som tidligere. Fulgte stien fra parkeringsplassen mellom Svartvatnet og Nordlivatnet, fortsatte videre langs Nordlivatnet og frem til Stordalen gård ved Huslivatnet.
Stien går mellom bygningene på gården, og etter kort tid kommer det bratteste partiet i den nederste delen av skogen.
Ved Dyrlivatnet er den verste stigningen unnagjort. Her ligger det en liten hytte, stien deler seg og en kan fortsette rundt vannet, eller gå videre opp og langs ryggen over Dyrlia og Stordalsfjellet. Sistnevnte er den ruten jeg går.
Når en er oppe på ryggen blir Finnkonnakken synlig, og hvis en snur seg er det fri sikt mot Steigtinden.
Jeg måtte stoppe opp noen ganger på turen, for å ta medisin og fylle på med væske (vann). Før siste oppstigning, satt jeg meg ned noen minutter og knaska i meg et eple.
Jeg var da allerede forbigått av noen andre turfolk, og kunne se at det var flere som nærmet seg.
Siste innspurt var tung for pusten, men det gikk fort over når jeg var helt oppe.
Jeg skrev meg opp i boka og klippet i kortet, så gikk jeg på bildevandring i terrenget på andre siden av varden, og knipset bilder i alle himmelretninger.
Alle de andre som kom opp før meg, og som kom etterpå, tilhørte samme følge. Jeg tok noen gruppebilder for dem, og en av damene tok et av meg med mitt kamera.
(Skrittelleren viste 15.713 skritt og 7,85 km)
Finnkonnakken 518 moh
Hei, kom innom siden din tilfeldigvis. Fine turer du har her, skal bl a opp til Finnkonnakken i løpet av sommeren :-)
SvarSlettJohn
God tur :) Hvis du ikke har vært der allerede da. Nydelig utsikt er det ihvertfall :)
SvarSlettHeia Mona! Jeg har lest utrolig mye på turbloggen din, fordi jeg i sommer begynte å gå på tur selv. Det er meget lærerikt å sjekke bloggen din for hvor langt, tungt, hvor lang tid det egentlig er, for det kommer ikke alltid så godt frem andre steder. Håper du legger ut noe oppdatering snart :-) Cecilie
SvarSlettJeg bor i Bodø. Hvor parkerer du for å komme til veien som går opp til Finnkonakken?
SvarSlett