Skautuva, topptur

Tur 12-13.07.2009:
Jeg hadde lest om en kar i Avisa Nordland, som hadde personlig rekord på 42 min fra ridesenteret på Soløyvannet og opp til Skautuva. Tenkte derfor at dette ville være en passelig liten kveldstur for meg og min eldste datter, som vi skulle gjøre unna på rundt 3 timer.

Vi startet turen fra parkeringsplassen på Heia ved ridesenteret. Jeg tok sekken med mat, drikke og diverse annet utstyr, satt på meg skrittelleren og vi la i vei med godt mot, Johanne og jeg.

I grunnen varte det ikke så veldig lenge før Johanne begynte å bli skeptisk, for det var ingen fjelltopper i sikte. "Dette kommer til å ta laaang tid mamma" sa hun "vi kan jo ikke se noe fjell en gang!" Hun mente vi ikke ville være hjemme før i 4-tiden på natta. Jeg telte på fingrene og fant ut vi skulle være hjemme før halv 2.

Vel, vi trasket oppover. Veien ble stadig brattere og det begynte å bli tungt å gå. Jeg må inrømme det var en ørliten nedtur å komme frem til skiltet hvor det sto at vi bare hadde gått 2,5 km og fortsatt hadde 5 igjen.

Etter dette skiltet smalnet veien snart inn og ble ennå brattere, og så godt trent som jeg er (!?) måtte jeg gi kroppen litt ekstra support ved å legge hendene på lårene i de verste svingene. Den siste biten opp "rød-veien" var tung og jeg tenkte noen ganger på om det kanskje var smart å bare snu og gå ned igjen.

Det var en stor lettelse når veien endelig tok slutt og vi var over på en sti. Godt for føttene var det også. Er sikker på at høyrefoten jublet av glede inni skoen sin. Vi skjønte det fortsatt var et godt stykke igjen, men det var ren fryd å gå på den myke stien. Vi stoppet litt og lyttet på en hakkespett, og når vi kom nærmere Svensdalsfjellet så vi reinsdyr.

Og endelig fikk vi et gledelig syn. Vi var fremme ved Sandjordvatnan. Nå virket toppen oppnåelig og var endelig innen rekkevidde.

Herfra gikk vi mellom vannet og Storfjellet selv om Johanne helst ønsket å gå langs den andre siden av vannet. Ved andre enden av Sandjordvatnan gikk vi opp på Storfjellet og tok en pause. Vi spiste oss en bolle og drakk litt vann.

Nå var det å hive seg rundt og komme seg opp på selve toppen av Skautuva. Denne siste biten var rett og slett bare morro og vi spratt oppover som fjellgeiter. Endelig skulle vi nå en av toppene i fjelltoppsamleren. Endelig skulle vi få vårt første klipp!

Nesten oppe kom midnattsola til syne mellom Skautuva og Tonfjellet, og vi fikk en smakebit på hva som ventet på toppen. Her måtte vi stoppe et øyeblikk og bare nyte synet.

Og så, endelig var vi oppe på toppen og for en følelse! Dette var flott! Midnattsola var nydelig og utsikten helt upåklagelig.

Jeg er ikke sikker på hvor lenge vi var på toppen, men tiden gikk nok fort. Det blåste godt der oppe. Friskt og deilig var det etter en varm og slitsom tur.

Klokken var passert midnatt, vi skulle snart ned igjen og det var like langt ned som opp. Kunne godt vært en time eller to på toppen jeg, men Johanne ville hjem til senga si og jeg hadde minsta mi passa hos bestemora.

Vi bestemte oss for å ta en annen vei ned fra toppen og til enden av Sandjordvatnan. Vi tok turen nedover Skautuva i retning Middagsdalfjellet og rett før nedstigningen fikk vi øye på en hare.

Det var ikke så bratt ned som jeg hadde trodd. Det var fin sti som det var lett å holde balansen på, måtte bare passe på så vi ikke tråkket i ferske saueekskrementer.

Denne veien var både raskere og enklere enn å gå på den andre siden av vannet, som vi gjorde på oppturen.

Hvordan turen ned var skal jeg ikke skrive om, annet enn at det å komme ned til bilen igjen også kan betegnes som en "storslått begivenhet". Vi brukte ca 3 timer opp og 2,5 ned, og var enige om at mannen med personlig rekord på 42 minutter antakelig hadde et lett tilgjengelig helikopter!

Det var uansett en flott tur og utsikten på toppen var vel verd strevet. Jeg tar gjerne turen på nytt, men neste gang blir det vel vitende om at dette ikke er unnagjort på noen øyeblikk.

(Skrittelleren viste 24.416 skritt og 17,09 km. Vi var hjemme 03:00)

Skautuva i Nordland 626 moh

Turen anbefales!