Per Kalsatinden

Tur 27. 08.2009:
Vi parkerte på P-plassen ved Mølnbukta rett før Fjell, og fulgte stien opp skogen i Storadalen. Her var det ganske bratt, men med tett skog var det mye å holde seg fast i.

Etter ca 400 høydemeter var det slutt på skogen, men fortsatt ganske bratt et godt stykke til. Og allerede rett over skoggrensen begynte utsikten virkelig å bli verdt slitet.

Det er fin sti på den bratteste delen, så det gikk i grunnen greit å komme seg opp. Jeg følte likevel antydning til panikk ved tanken på at jeg skulle gå ned samme veien senere på dagen. Disse tankene måtte jeg bare legge bakerst i hodet og konsentrere meg om oppturen isteden.

Bildet under gir et inntrykk av hvor bratt den verste delen var. Nede til venstre i bildet vises riksveien, sees som en bue som forsvinner opp i skogen.

Når en kommer til Stortinden flater det ut litt og det blir lettere å gå. Da kjennes stigningen annerledes og lettere, og selv om en kommer stadig høyere opp føles det ikke like bratt.

Turen er ganske behagelig fra Stortinden og helt fram til siste stigningen opp til Per Kalsatinden.

Der begynner det å bli bratt igjen, og ganske luftig hvis en går opp langs egga mellom Legdknubben (under) og toppen av Per Kalsatinden (over).

Nede i skaret møtte vi på Kjell Morten, som er en tidligere arbeidskollega av meg. Han ventet på sin bror Ketil og en som heter Stig Ove, som hadde gått over til neste topp.

Det viste seg at Ketil og Stig Ove faktisk var gamle kompiser av min eldste bror (de kan for øvrig skimtes litt til høyre på det aller øverste bildet).

Frank og Mira hund satt nede i skaret mens jeg løp opp mot toppen for å ta noen bilder.

Vi var egentlig bestemt på å dra ned igjen uten å gå helt opp, siden hunden ikke kunne slippes løs, men vi ville gjøre et forsøk likevel og se hvor langt det var greit å gå.

Når vi etter litt om og men og frem og tilbake snudde og gikk ned igjen, var det kaskje noe sånt som 100 meter igjen til toppen.

På bildet over er Frank og Mira på tur ned fra det som antakelig var den bratteste delen.

Nedstigningen var uproblematisk. Og den delen hvor jeg kjente høydeskrekken slå inn da vi kom over tregrensen på oppturen, gikk også helt fint. Det virket ikke like bratt lenger og jeg hadde vent meg til høyden.

Den siste delen av nedstigningen var ganske smertefull og det ble mye jamring, klaging og syt med mye fliring inni mellom. Det var vondt i beina (mest knærne for min del) og for hvert skritt ned bratta i skogen steg smertene merkbart. Snakk om å føle seg gammel og dårlig til beins.

Humøret var likevel på topp og det var enighet om at dette hadde vært en flott tur.

Per Kalsatinden 1036 moh