Siden jeg ikke var helt oppe på toppen på forrige tur, måtte jeg ta turen en gang til. Denne gangen var det Frank og Mira hund som var med.
Vi startet turen fra p-plassen mellom Nordlivatnet og Svartvatn og gikk samme rute som tidligere forbi Steigtindvatnet og Stordalen gård. Les om tur 04.07.2009 for nærmere beskrivelse.
Dette var den aller første av toppene i fjelltoppsamleren jeg prøvde meg på, fordi den er den laveste med sine 518 moh. Jeg gikk ikke helt opp den gangen, men var bestemt på at jeg skulle helt opp på et senere tidspunkt.
Før jeg gikk tilbake til Finnkonnakken igjen var jeg på Skautuva (626 moh) med min eldste datter og på Kvalhornet med Frank og Mira (962 moh).
Turen opp til den siste stigningen mot toppen gikk helt greit. Vi tok en liten pause før den siste oppstigningen, mens jeg prøvde å psyke meg opp innvendig og bli litt tøff på utsiden.
Jeg måtte jo klare dette, hadde tross alt vært på en fjelltopp som var nesten 1.000 moh og dermed omtrent dobbelt så høy som Finnkonnakken!
Vi trasket i vei oppover og passerte stedet hvor jeg sist hadde stoppet og snudd etter en tenkepause. Et stykke lenger opp ble det vanskeligere, og etter en stund tok jeg av meg sekken, uten at det var noen hjelp i det. Også ville jeg egentlig bare ned igjen.
Frank pratet med meg og han gikk litt opp for å se hvordan veien var videre. Omsider lot jeg sekken stå der den var også klorte jeg meg vei oppover fjellsida. Jeg krøp faktisk på alle fire så fort jeg klarte og uten å kaste et eneste blikk nedover bak meg.
Først når vi var kommet rundt på andre siden og det var vanlig sti med grønt rundt, kunne jeg slappe av igjen. Brått var vi oppe ved varden og bak den var det masse plass å boltre seg på.
Vi var ganske lenge på toppen, men jeg syntes jo det var fint å få en utsettelse på nedstigningen da. Også var det greit å være der en stund når vi først var der, få sett alt og knipset mange bilder.
Også må det sies at det ikke var så bratt og skummelt å gå den siste biten, som det hodet mitt lurte meg til å tro. Nedstigningen gikk helt fint og jeg måtte flire når jeg så den delen hvor jeg krøp opp.
Finnkonnakken 518 moh
Kommentarer
Legg inn en kommentar