søndag 18. juli 2010

Heggmotinden, alene

Tur 11. juli 2010:
Det var fint vær, jeg var rastløs igjen, manglet turfølge, men bestemte meg for å gå alene.



Denne gangen valgte jeg å starte turen fra Krykja. Der er det god plass å parkere, og det er satt opp et infoskilt om Sjunkhatten nasjonalpark.



Jeg fant stien over haugen nordøst for P-plassen, og fulgte denne ned til en grusvei. Så fulgte jeg grusveien rundt en stor høyresving (rundt myra), og et stykke videre til jeg så stien som går inn i skogen, på venstre side av veien.



Når stien tok slutt, siktet jeg meg inn på små varder under veis som markerte veien videre. 



Før siste oppstigning til toppen, lå det fortsatt litt snø. Resten av bildene er fra toppen.

 






Heggmotinden 798 moh

(Skrittelleren viste 16.217 skritt og 8,10 km)

lørdag 10. juli 2010

Finnkonnakken, alene

Tur 7. juli 2010:
Jeg var rastløs og ville ut på tur, ikke i marka, men på topptur for å få utsikt og klipp i kortet. Var ingen som kunne bli med denne gangen, så jeg bestemte meg for å gå alene. Min aller første topptur uten turfølge. Været var nydelig, så det var bare å kommme seg avgårde.


Jeg valgt å gå samme rute som tidligere. Fulgte stien fra parkeringsplassen mellom Svartvatnet og Nordlivatnet, fortsatte videre langs Nordlivatnet og frem til Stordalen gård ved Huslivatnet.



Stien går mellom bygningene på gården, og etter kort tid kommer det bratteste partiet i den nederste delen av skogen.



Ved Dyrlivatnet er den verste stigningen unnagjort. Her ligger det en liten hytte, stien deler seg og en kan fortsette rundt vannet, eller gå videre opp og langs ryggen over Dyrlia og Stordalsfjellet. Sistnevnte er den ruten jeg går.



Når en er oppe på ryggen blir Finnkonnakken synlig, og hvis en snur seg er det fri sikt mot Steigtinden.



Jeg måtte stoppe opp noen ganger på turen, for å ta medisin og fylle på med væske (vann). Før siste oppstigning, satt jeg meg ned noen minutter og knaska i meg et eple.


Jeg var da allerede forbigått av noen andre turfolk, og kunne se at det var flere som nærmet seg.



Siste innspurt var tung for pusten, men det gikk fort over når jeg var helt oppe. 


Jeg skrev meg opp i boka og klippet i kortet, så gikk jeg på bildevandring i terrenget på andre siden av varden, og knipset bilder i alle himmelretninger.



Alle de andre som kom opp før meg, og som kom etterpå, tilhørte samme følge. Jeg tok noen gruppebilder for dem, og en av damene tok et av meg med mitt kamera.









(Skrittelleren viste 15.713 skritt og 7,85 km)

Finnkonnakken 518 moh

lørdag 3. juli 2010

Kvalhornet i tåke

Tur 01.07.2010:
Årets første topptur gikk altså til Kvalhornet. Vi var egentlig ment å ta en tur opp på Heggmotinden, men fant det best å ta den turen på en ettermiddag eller i en helg isteden.

Terrenget var stedvis vått og gjørmete på den første, og tyngste oppstigningen. Fottøyet for anledningen, var joggesko, så vi var våte på føttene i alle de 7-timene turen varte.

Når vi nærmet oss 600 moh og Nattmålstuva, møtte vi en mann som hadde vært oppe og snudd. Han sa det var mye tåke på Kvalhornet, men vi valgte å fortsette for å se hvor ille det var, og i håp om at tåken skulle lette litt.

Da vi var kommet oss et stykke opp, møtte vi først snø også etter kort tid også tåke. Vi måtte flere ganger vurdere om vi skulle ta sjansen på å fortsette. Sikten var bare noen få meter.

Johanne og Sandra syntes turen var lang og at toppen lot vente på seg. Jeg hadde tatt turen i fjor også, så jeg visste det tok litt tid å komme seg opp.

Med bare noen få meters sikt, hadde vi heller ingen anelse om hvor vi ville treffe toppen. Vi fortsatte likevel, for vi kunne jo når som helst snu og gå tilbake. Vi gikk over snø, bare der vi kunne skimte neste øy med stein.

Plutselig kunne vi skimte noe stort og mørkt et stykke frem i tåka. Det så ut som det var langt dit og at det var veldig stort, som en borg. I realiteten var det ganske nært oss, og det viste seg å være varden. Vi hadde gått oss rett på toppen, den var plutselig bare der rett foran oss i tåka!


Turen ned ble spennende. På steder hvor vi ikke var sikre på hva som var i enden av snøhavet, gikk vi ikke. Noen steder kastet vi stein i snøen for å se om det var trygt og gå. 

 Vi hørte vann som rant under snøen, men visste ikke sikkert hvor vannet rant, om det var rett under snøen eller under stein. Noen steder måtte vi ta omveier for å kunne gå trygt.

Det var en stor lettelse når vi endelig kom ut av tåka og fikk sikten tilbake, og så hvor det var trygt å gå. Med sikten økte tempoet på gangen og det kom selvsagt påsnikende smerter i bena.













På oppturen var jeg konge og gikk stadig fra ungdommen, med på nedturen raste de fort fra meg og mine smertefulle knær.

Johanne var som en fjellgeit og forsvant nedover bakkene i kjappe sprang. Sandra slet litt med bena og lå stadig lengre bak fjellgeita. 

Og helt bakerst kom jeg, gamla med knuste knær (vel, det kjentes i hvertfall sånn ut). Hvert skritt ned det bratteste partiet, var et sant mareritt. Gjett om det var godt å komme seg hjem!

(Skrittlleren viste 20.193 skritt og 10,09 km)


Kvalhornet, grensefjell Bodø-Fauske, 962 moh

For utsikt i klarvær, se bilder fra fjorårets tur til Kvalhornet

(Turen anbefales, men ikke i tåke)


fredag 28. august 2009

Litltinden, topptur

Tur 28.08.2009:
Planen for dagen var egentlig en dagstur til Børtinden, men av ulike årsaker endret vi denne og endte med en topptur til Litltinden, en av Mjeldetindene (til høyre på bildet under).

Vi parkerte mellom Skarvvatnet og Langvatnet, på en liten parkeringsplass ved riksvegen, og fulgte stien opp på venstre side av parkeringen.

Vi passerte flere hytter gjennom skogen og det va flere stier å velge mellom. Det beste er nok å holde seg lengst til venstre i retning tinden.

Det var ganske vått på den første delen i skogen og noe myr å gå over. På oppstigningen etter det første platået var det stort sett tørt det meste av veien videre.

Ganske tidlig på turen blir utsikten fantastisk. Hvis en ikke liker seg i høyden kan en ta turen opp til det store platået, ta seg en kaffetår der og nyte utsikten. De to neste bildene er tatt der.

På bildet over er Frank og Mira på platået, på tur bort til stien for nedstigning. På bildet under står jeg på kanten et stykke på utsiden av stien. Steigtinden i bakgrunnen (dit skal vi også).

De neste bildene er fra toppen av Litltinden. Det er en fantastisk utsikt der oppe, i alle retninger.

Har man høydeskrekk er vel ikke dette stedet å være akkurat, hvis en ikke vil utfordre den sånn som meg da. Plassen på toppen er ikke stor, langt mindre enn hva vi var vant til fra de andre tindene vi hadde vært på.

De fleste bildene fra toppen er tatt sittende eller liggende. Det blåste litt, det var kort fra midten av toppen og til kanten, og det var ikke så mye å holde seg fast i eller støtte seg til stående.

På bildet over står en stolt høydeskrekk-utfordrer på toppen av Litltinden. Litt smånervøs, men som sagt mektig stolt over å ha nådd toppen.

Frank fant en fin liten hylle med plass til to personer, hvor vi fikk litt ly for vinden og kunne slappe av og nyte utsikten uten å føle at det var så alt for skummelt. På bildet over ser Frank på utsikten ned mot Nordstranda.

Her (bildet over) sitter jeg på hylla og peker mot Valviktinden, hvor det står en stor varde utpå kanten mot havet.

Det står ingen varde på toppen av Litltinden, men tinden inngår i fjelltoppsamleren 2009, og det ligger klippetang på toppen godt festet i en stor stein.

Bildet over er tatt mot Kjerringøy og bildet under viser Kollen, lengst opp til ventre.

Kollen er 724 moh og er også med i årets Fjelltoppsamler.

Flott utsikt mot Kjerringøy og Festvåg innover Mistfjorden. Til høyre i bildet ligger Finnkonnakken som vi også har vært på.

Jeg tar en forsiktig titt over kanten, bare for å finne ut at det faktisk er like bratt som jeg trodde før jeg så etter.

Steigtinden er mektig! Den har vi kunnet se fra flere av toppturene våre, og fra forskjellige vinkler. Den inngår ikke i fjelltoppsamleren, men står på vår egen liste over hvor vi skal opp.

Frank måtte også legge seg for å sjekke utsikten. Jeg tror den svarte til forventningene.

Det var ganske bratt å komme seg opp, men virket ikke like ille når vi gikk ned igjen. Er bare om å ta det rolig, se seg for og tråkke forsiktig.

Det blåste voldsomt når vi gikk ned. Jeg måtte faktisk holde meg fast noen ganger for å ikke miste ballansen. Det var nok enklere å være hund og stå på fire bein tenker jeg.

Dette var også en flott tur, og jeg fikk utfordra høydeskrekken nok en gang. Spesielt på ett parti kjente jeg angsten i nakken, pusten gikk litt ut av kontroll og jeg kjente jeg begynte å stivne i beina. Da var veldig godt å klare å bite sammen tenna, ignorere symptomene og bare gå på videre. Og det gir en ekstra god følelse når toppen er nådd.


Litltinden 717 moh